Kattene mine

Lita og Lillepusen, mor og datter i nevnt rekkefølge er meg noen underlige krek, og meget standhaftige i sin gjøren og laden (tigging av mat t.eks) særlig Lita.

Historien om Lita er vel ganske kjent, en mørk og vindfull kveld fant vi henne forlatt i et skur i skogen nær der vi bodde, etter at de to yngste gutta mine hadde hørt mjauing i 2 dager når de skulle på og av bussen fra skolen, så gikk vi dit og undersøkte saken. Og der fant vi henne, utsultet og tørst, bare noen uker gammel, hun hadde fremdeles blå øyne så hun var ikke gamle kreket.

Vi flasket henne opp, først med en liten sukkertøytåteflaske med egg og fløte og litt melk, senere kjøpte vi en ordentlig tåteflaske og hun spiste og spiste, ble stor og sterk, og gikk fort over på tørrfor, og tissekasse gikk helt greit. Hun hadde dog en insident med nabolagets hannkatter i meget ung alder, og jeg fant henne igjen blødende og med det som så ut som en opprevet buk og helt apatisk.

Fikk henne inn på et håndkle i sofaen, etter råd fra dyrlege så vasket jeg sårene 3 ganger per døgn med grønsåpevann, og etter noen uker så kom hun seg igjen og var like god. Og hun voks og ble voksen.

Lita i Åsliveien på Mysen.

Siden hun ikke er sterilisert, så får hun unger sånn dann og vann, en langhåret halvt skogkatt er Lillepusen, som jeg beholdt selv:

Lillepusen, også i Åsliveien.

Etter mange år på Sperstadtoppen så flyttet jeg til leilighet på Mysen, med lov til å ha dyr, kjellerleilighet. Jeg var jo litt redd for å slippe ut kattene for tidlig, hadde lest et sted at de bør holdes inne i minst 14 dager på det nye stedet man flyttet til. Stress og mas, så etter 1,5 dag inne fikk de gå ut, og de kom tilbake lett som bare det. De lærte seg også å hoppe opp og inn soveromsvinduet som alltid stod åpent, ca 2 meter over bakkenivå 😉 Morsomt.

Lita fikk dog noen nykker sånn dann og vann, og kunne finne på å være borte både 1 og 2 måneder, for så plutselig å dukke opp igjen og så bare fortsette med å være selvoppnevnt Dronning av huset! Jeg tror hun har skaffet seg en stefamilie et sted i nabolaget her, for hun er frisk og fin hele tiden.

Da jeg flyttet sist hadde jeg ikke sett henne på ca 1 mnd, og dette var midt på vinteren, og jeg antok at dette var det siste jeg hadde sett av den damen, og håpet hun ville finne seg godt til rette hos den ukjente stefamilien. Men hva skjer? Jo, et par uker etter flyttingen så står hun på terassedøren her og vil inn! Jeg ble jo lettere sjokkert, men ikke minst GLAD! Jeg flyttet bare ca 300m i luftlinje, men hvordan fant hun meg/oss? Ufattelig, men morsomt!

Lillepusen derimot har alltid vært trofast her hos meg, har fast plass i fotenden av senga mi hvor hun sover hver natt, stikker ut vinduet om hun vil, men er alltid tilbake når dagen gryr og bare venter på at jeg skal lukke opp terassedøren og slippe henne inn.

Men det med å tigge mat: Jo, her hos meg får de kun tørrfor og vann servert i det daglige, men jeg skjemmer de bort med at etter at jeg har spist min middag litt ut på kvelden, så får de restene (om der er noen) sleike tallerkenen og sånn, fiskeskrell, gnage kotelettbein, rester av kylling osb. Men i sommer har Lita blitt grådigere og grådigere, hun spiser nå erter, gulrot, snittebønner, blomkål, poteter og potetskrell, kål,makkaroni og mye annet uvanlig for en katt å spise.

Til vanlig når kattene er inne når jeg spiser middag, så ligger de og venter under bordet og titter på meg med store sultne øyer, et grådig glimt noen ganger, når jeg er ferdig å spise så legger jeg bestikket på tallerkenen, og når de hører den lyden, så kappspringer de til kjøkkenet og foringsstedet og er helt stresset før jeg setter talerkenen ned der! Hahahha!

Men i går var spesielt:Jeg lagde Kinakoteletter, noe som vi alle vet tar noe tid, over 1 time faktisk fra begynnelse til slutt. Og Lita var inne, og den godeste Lita begynte å mjaue klagende allerede da jeg tok løk og epler ut av kjøleskapet, hun mjauet klagende og sultent hele tiden mens kotelettene ble stekt og like ens mens jeg la løk, epler og koteletter og karri lag på lag, mjauet like intenst mens jeg vispet melk og tomatpure, mjauet like sultent hele timen dette stod i ovnen, mjauet og maste, mjauet desperat da jeg tok herligheten ut fra ovnen, mjauet enda mer da jeg skrellet potetene, og da jeg spiste hvor hun prøvde å komme opp i sofaen og på bordet for å stjele maten min! Makan til annoying katt!

Til slutt var jeg spist ferdig, og det som var igjen var litt saus, skrell av tre små poteter og en bad potet, jeg tok alt på tallerkenen og satte på gulvet, Lillepus nøyde seg med et kotelettben, men Lita, hun gaflet innpå alt det andre, til og med den BAD-poteten.

Rare rare katten min!

😉

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s